Det sies at lokale Tibetaner provde flere ganger å bygge tempelet. Men hver gang måtte de gi opp unntatt siste gang, fordi stedene de valgte var ikke kvalifiserte på geologisk aspekt. Til slutten brukte Wen Cheng prinsessen sitt kunnskap og valgte stedet hvor tempelet står i dag. Hendingen førte til at Tibetanene enda mer berundet henne.
Han-turistene er selvfølgelige veldige støtt av denne Han-prinsessen. Men jeg merket at guiden vår var også veldig støtt av prinsessen. Guiden er en jente på 20 - 30 år. På grunn av sin akksent på Mandarin og entusiasmen og støttheten hun viste på lokale tradisjonene og religionen trodde jeg at hun var ufolk. Ifølge offentlige skrifter om severdigheten var Wen Chen prinsessen høyt elskede av Tibetaner. Jeg tvilet ikke på det. Jeg var bare overraket at etter ca. 1300 år var en tibetansk jente fortsatt så støtt av henne.
Guiden klærte ikke på seg tradisjonell tibetanske klær. Istedenfor hadde hun på seg noen av de verdens meste populære antrekkene: dongeribukse og boglejakke. Hun var høflig, hjelpesom og effektiv akkurat som de vanlige guidene på andre deler av Kina. "Effektiv" her betyr at vi fikk akkurat nok tid å se gjennom tempelet når hun guidet. Hver ekstra minutt kunne betyre økonomisk tap for henne. Etter guidearbeidet forlatte hun raskt oss for å kunne få nye kunder så fort som mulig. Vi fikk da tid til å gå litt rundt :)
Jeg liker å ha guider, fordi de viser meg punktene hvor man bør ikke gå glipp. Guider forteller kundene i tillegg noen historier og faktaer. Selv om historene er vanligvis kildet fra uoffisielle data. Men det er ikke farlig hvis turistene ikke bruker dem til forskning eller som lærestoff. Tenk litt om hvor mye data vi får hver dag er faktisk offisell.
Selve guider er interessante. De er livlige eksampel av lokale samfunn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar