Julebordet

På et julebord for 10 år siden hadde jeg en interessant samtale med to nordmenn. En av dem er en jente som akkurat hadde en sommerkurs i Shanghai. En annen er en gammel mann på alder rundt 60 år. Jenta sa til meg hun tvilet ikke på at Kina snart ville bli en supermakt i verden. Mannen sa med en gang etter henne at det skulle være uutholdelig for jorden hvis alle kinesere brukte mobil. Jeg ønsket å fortelle ham at mobil var allerede like vanlige i Kina som i Norge. Men jeg fortalte ham ikke. I mange år hadde jeg prøvd hele tida å være en bekjeden person. Jeg unngikk alltid å nevne om fine tingene om meg og min bakgrunn. Men denne holdningen skapet ofte ubehagelig følelse på meg, fordi det er ikke ærlig å hjule noe med mening.

Som mange er jeg redd for at andre sier noe negative om meg. Jeg liker ikke at andre mistenker om jeg skrytter eller viser frem. Men redelse er noe man bør jobbe med istedenfor å gi etter. Jeg kjenner mer og mer at for meg verder åndelig frihet og ærlighet mye mer enn å få godkjennelse av folk rundt. Jeg synes også at det bør være mindre hvite løgn enn vi pleier å bruke, fordi man kan egentlig si masse sannheter med fine måter uten å såre noen.

Selvsagt er sannheter ofte blir latterliggjort, fordi de kan være veldige langt fra forventningene av folk. Massemedia er en viktig tunnel for folk å kjenne verden og samfunn. Men massemedia ofte tar ikke ansvaret de bør tatt og legger til mange subjektive meninger til og med svartmalinger istedenfor. Det er ikke uvanlig at folk generelt er misinformert om mange saker.

Selv om det kan være tøft, bør man likevel snakke på måten som passer beste eget innvendige ønske.

Forrige innlegg
Kina mistet nesten kinesiske tegn 
Neste innlegg
Tidlig kjærlighetsforhold