Da jeg gikk på barneskole, ble jeg lært at man måtte sove 8 timer hver dag. Det var et velkjent standard i Kina. Skolen krevde oss sove halv time før klasse begynte på ettermiddag. Vi la to armer på pulten, og la hodet på armene med lukket øyene. Det heter "å hvile stilt". Jeg kunne sove på denne måten, og trodde det var en del av et perfekt liv. Da vi sovet, passet en lærer på oss. Hun stod stort satt foran tavelet, men hvis noen ikke var rolig, gikk hun til vedkommende. Hennes bevegelse kunne vekke meg. Jeg var et lite barn. I den halvsøvne tilstanden følte jeg at voksne damer var vise og nobel.
I kinesiske universitetet jeg gikk, var søvnlengde ikke lengre noe manvi brydde om. Kinesiske universitet den gang var såkalte tårn av elefbein. I elefbein-tårnene tenkte vi bare om utdanning, vennskap, kjærlighet og hobby. Vi vseks jenter delte et soverom. Hver dag på kl 23 når strøm til alle lysene i alle soverommene ble kutt ut, starte vi gruppeprat liggende. Vi hadde endløse tema og glede. Vi pratet til når vi ble utslitne og kunne ikke prate mer. Vi hadde sikkert mindre enn 8 timer søvn pr døgn. Men hvem brydde.
Søveproblem er at man ikke får sove selv om man ønsker. Det skjer stort sett på grunn av bekymering. Av og til jeg ikke får sove rett og slett fordi jeg er redd for jeg ikke få nok søvn. Det er selvsagt andre grunner til søvnproblem, eksempelvis som savn og sinne. I generell sett, alle smertfulle følelsene våre er forårsaket av "ønske".
Etter jeg har lest "Zhuang Zi", bøken av den representive personen, Zhuang Zi, of Taoism, har jeg derimot klaret bedre å styre mine tanker. "Zhuang Zi" er ikke en bøk som lærer man om meditasjon, men en bøk som lærer man å leve i sin beste mulige tilstand. Den forklarer fra filosofiske vinkler hvorfor man bør legge ned en del "ønske". Jo mindre man ønsker, jo bedre man lever. Det er sant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar