Den første leiligheten familien min bodde lå ved siden til et lite fjell. Det var mange blomster på fjell unnattt på vinter. Den dominerende blomstertypen kalte vi bie-blomster, selv om de heter egentlige noe annnet, fordi de er favoritt av bier. Når det blåset, bie-blomstene swinget i vinden og så ut som hvite bølger på fjellet. Det var også noen bær. Jeg spiste aldri bær og frukt i villmark da jeg var barn. Den var en av mine to rare barnedomsvaner. Den andre var at jeg ikke leket med jenter (før jeg begynte på barneskole). Jeg kikket på dem fra en lang avstand når de samlet seg å leke jenteleker. For meg var de rare og fremmede. Jeg løpet og leket med gutter på gårdeplass og fjell. Vi ble rolige bare når vi spiste eller sovet.
Familiene i nabolaget åpnet noe grønnsakfelt på fjellet. På tiden var det ulovlig å dyrke privat etter kommuniske politikk. Matmarkedet var veldig kjedelig med lite valgmulighet, så disse felt var veldige herlige for oss. Jeg og mine guttvenner unngikk alltid å sette foten i feltene. Utenfor feltene la jeg utallige fotspor. Den største delen av min barnedoms minne var komponert av blomster, insekter, steiner, løper og fall.
Andre jenter i nabolaget var flinke i gym. Fleste av dem var veldige myke og kunne gjøre splitt og bøy midje baklengs. Angivelig syngte de ofte også. En gang kom to menn i militæruniform til nabolaget og skulle finne sangtalenter blant jentene. De lot jentene melde seg frivillige og synge en etter en. Min søster var en av dem. Ingen jente var god nok. Tilslutten anbefalte noen voksner en jente som bodde på kanten av boligområdet. Hun grete aldri håret sitt på grunn av en overtroisk tro familien sin hadde og leket nesten aldri med andre barn. Militære tjenestemennene var veldige fornøyde med henne, og ville rekrutere henne til kunstner-soldater til militæret med betingelsen at hun ville gre håret hver dag. Jenta og foreldrene sine takket ja til tilbudet. Etter rekrutteringen, ble hun berundet av alle jenter i nabolaget, fordi som en kunster-soldater skulle hun ikke bare få fastlønn hver månede men også kunne kle på seg ekte militæruniform, den meste populære klærsstilen den gang.
Når jeg var snart 7 år gammel, begynte jeg på barneskolen. Skolen startet på en tør og varm dag i september. På min første hvilepause på skolen, kletredde jeg opp til toppen av en haug av prefabrikkerte panel. Jeg sittet der stilt og utnyttet det gyldne og varme solskinnet. Det var nok smil på mitt ansikt. Når lærene ledde barnet inn klasserommet, så de ikke meg. Jeg fikk sitte i solskinnet i noe ekstra minutter før en lærer hentet meg inn. Jeg husker henvendelsen godt på grunn av solsinnet. Jeg har alltid stor naturglede.
Det var derimot masse spennende tinger i skolen. Blant annet var rødblomste-samling en. På 1-2 trinn kunne barn få en lille rødblomste hvis hun/han gjorde en god ting, eksampelsvis som et godt arbeid på lekelse, et hjelp til en annen person, osv. En rødeblmoste var enten en tegning eller rød papirkutt. Lærene limmet eller tegnet blomstene på lekelsebokene våre.
På en kort period liket jeg og en nabogutt godt å lese høyt lyttende når voksene laget middag. Vi bodde den gang i en blokk i gammel stil. Kjøkkene av alle beboende lå på en samme side av blokken. En felles gang lå mellom kjøkkene og leilighetene. Naboene kjente hverandre godt og mange laget middag samtidig. De gikk flere ganger fram og tilbak kjøkkene og leilighetene når de laget mat for å hente og sende mat/andre tinger. Jeg og gutten sittet i gangen på den offentlige tiden og leste, fordi slikt kunne vi høste masse ros fra voksene.
Blokken hørte til arbeidsgiveren til far. Minst en voksen av hver husholdning jobbet for den samme arbeidsgiveren. Derfor familiene i blokken pleide å være veldige vennlige til hverandre. Voksene smilte alltid når barna traff dem. I hjem arbeidet begge forledrene mine mye. Far gjorde husarbeid og passet på meg, og mor laget klær eller sko for barna. Lønn til far og mor var akkurat nok for mat og daglige varer. Hvis familien skulle ha noen ekstra behov, måtte mor eller far låne penger fra arbeidsgiveren sin. Arbeidsgiveren trukk da avdrag fra lønn hver månede.
En gang fikk søsteren min magesekk-bløding. Hun kastet opp mye blod i natt og ble bevistløs. Min far var på arbeidstur. Min mor bærte henne på ryggen hele veien til det nærmeste sykhuset som var ca 1,5 km fra hjem. Min søster var 15, 16 år gammel og var tungt for mor. Sykehus var gratis. Men man måtte betale mat selv. Mine foreldre ønsket å kjøpe næringsrik mat til søsteren min. Ved den planlagt økonmien landet påførte var mat solgt på kovte, og hver kovte var svært liten. Mine foreldre hørte at noen bønder oppdrettet høner privat i hemmelighet, og det var mulig å kjøpe "svarte" egg fra dem. Så mine foreldre ba om sine venner, kolleger og bekjente å samle svarte egg for min søster. Selvsagt måtte de låne penger fra en arbeisgiver. I føglende 2-3 måneder fikk vi ofte besøk. Fleste av besøkerne hadde med seg noe egg. I samme perioden spiste min søster nok opp alle egg hun kunne spise i hele liv. Siden hun ble frisk har hun aldri spist egg igjen.
Det var en mangelfull tid, men foreldrene mine klaget aldri. Så jeg ble ikke plaget av fattigdom. Barndom for meg er en munter elv i en nydelig vårdag. I noen landsbyer var livet nok mye tøffere. For barna som har opplevd stadig sulten, er minnene sikkert ikke gyldne selv om sola skinnet hver dag.
Forrige innlegg:
Historien om ekteskapet til en kinesisk dame med et halvt smykket ansikt
Neste innlegg:
Kinesisk oppskrift - Kyllingfilet oppskrift - Kyllingfilet steket med paprika
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar