For kort tid siden hevdet en politikker i Taiwan at den nåværende måten kinesere i fastland lager hot pot er lært fra Taiwanesere etter Kina innførte politisk reformasjon. Jeg gadder ikke å lese kranglingene startet av politikkere, dermed jeg vet intet detalje om saken. Men jeg vet selve utsaget er feil.
I min barnedom spiste min familie over 200 ganger hot-pot årlig. Jeg husker at faren min pleide å steke litt chili, løk, ingefær, osv. med litt matolje i en gryte, før han fylte noe vann inn. Når vannet kokket opp, begynte vi å koke grønnsaker og andre mat med vannet. Den er hjemmelaget hotpot. I dag tilbereder vi hotpot i like måten. Da jeg var lite barn hadde kinesere i Taiwan og fastland allerede mist kontakt i over 20 år, så jeg tror ikke at faren min lærte den fra folket fra Taiwan.
Etter jeg var 20 år gammel begynte jeg å reise litt i Kina, da fant je g fort at Hot pot er favoritt av generelle kinesere. Måten å lage hot-pot er altså lignende overalt. Den inkluderer hovdesaklig tre steg:
1. Lage suppe: steker noen ingredienter med fatolje, deretter fyller vann inn i gryta og kokker opp vannen. Man kan også koke direkte opp rå ingredients sammen med vann.
2. Lage dipp: hver individuell person lager egen dipp etter eget smak.
3. Koke opp mat med suppen.
Hver individuell person kan velge å koke egen mat og lage egen dipp. Hot-pot er en av mattype karaktisert med "frihet".
Kinesere oppfant hot-pot
Selv om hotpot er ganske like i hele Kina, finnes det noen hotpot er mer kjente enn andre. Beijing lam-hotpot er veldig kjent i Kina. Den er spesiell, fordi den må inneholde lamkjøtt. Lamkjøtten brukt til hotpot må inneholde mye fatt og oppskjæres i tynn skiver. Fattene smelter i suppen når kjøttskivene er kokket opp. Kraftig lamduft utbreder i både suppen og luften.
Fra en norsk venn fikk jeg vite at lam-hotpot er også populære i Sør-Korean, og den koreanske måten er ganske lik Beijings. I følge Japanske dokumenter var det i 1338 at Japaner lærte hot-pot fra kinesere. Det er ikke dokumentasjon om når koranene lærte å lage hotpot, men det sies at Djengis Khan lærte koranene å lage hot pot. Jeg tyler litt på om ambisiøse Kjengis egentlig brydde seg om koranene kunne få spise kinesisk hot-pot.
Den eldeste hot-pot som finns er en begravd hot-pot i en graven av Yin-dynasti (1675-1406 BC). Men for minst 1000 år tidligere var det allerede protype av hotpot. I noen over 5000 år gamle ruiner av nysteinalder i Zhe Jiang provins av Kina, fant arkeologere mange sett av bærebare prosiline oven og kokepanne. Arkeologerne er sikre at disse greier var for å koke mat. Muligens hotpot-elskelsen ligger i genene av kinesere, tenker jeg.
Keiserlig hot-pot
Hotpot er ikke bare sivile mat i Kina. Den har også mange keiselige fans. Når Emerpor Jiaqing av Qing-dynasti besteg tronen, ble den en store keiseligfeiring. Til feiringsmiddag, unntatt masse andre gode mat, var det totale 1650 hotpot til matbordene. Den var nok verdens' størreste hotpot fest. I graven til prinsen Liu Fei (169-127 BC) av vest-Han dynasti, fant arkeologere en begravd hotpot. Hot-poten har to gridder, som dagens' mandarinand-hotpot. Sannsynligvis likte prisen å spise hotpot med kridder og uten kridder i en samme måltid. Arkeologere fant i tillegg mange ingredient-tallerkener som tydet på at prisen elsket mangfoldige smaker. En annen begravd hotpot av Qin dynasti (221-207 BC) viser oss derimot hvor mye en antikk kineser kunne være glad i maten. I denne hot-poten var det faktisk både mat og suppe når den ble begravd. Graven eieren kunne tydeligvis ikke vente på maten ble laget i den annen verdenen, derfor tok med noe ferdig laget med seg.
Hot-pot i Tibet
Jeg selv har sett flere antikke hot-pot i forskjellige deler av landet. Den som imponerte meg mest var en jeg så i Tibet museum. Den ble laget i 1600-tallet. Ifølge beskrivelsen til artikkelen, i 1600-tallet var hotpot spred fra Kina til Tibet og ble populær blant folk i høyere sosiale klasser. I 900-tallet og 1000-tallet giftet kinesiske princessen Wencheng og princessen Jincheng med konger av Tibet. Begge princesser overførte mange kinesiske bøker, teknikker og kinesiske mat til Tibet. Men de lærte ikke Tibetaner om hotpot. Det er vanskelig å tro at begge prinsesser ikke liker hotpot. Hva er grunnet at hotpot ble ikke spred til Tibet gjennom dem? kanskje fordi de vakre prinsessene var redde for å få kvisser på plateauet? :)
Siden Tubo-dynasti had Tibetaner aktive kontakter med Kina. Men sammenligner med Japan og Korean påvirket kinesiske kulturer mye mindre i Tibet. Folk med sterke religiøse troer bevarer nok egne livsstiler bedre. Selv på i dag er Tibet sterkt karakterisert med sin egne stil. De fleste av Tibertaner med litt alder pleier å ha på seg tradisjonelle klær. De snakker eget språk og faniserer på tibetansk Buddhism. Jeg så foto om Tibetanerne møtet den tiende og elevte Panchen Lama. På foto gråter mange lykkelige. I Lasha så jeg tilbedelse flagg på hver enest bolig og mange tilba med lang-kowtow på gater.
Men tradisjoner er alltid svake når de møter høyteknikk. Klarstilen til unge Tibertaner er også internasjonalisert som i andre sted i verden. Når bildene til supermodeller trenger inn mobilskjermaene med alle muligheter de finner, blir tradisjonelle klærstiler bare symbolen av konservativitet og isolasjon, og blir konkurrert ut gradvis. Er de unge tibetanere på veien å miste sine tradisjonell tro?
Tibetanske kvinner var elegante og menn var oppreiste. Når de snakker med ukjente folk, er de ydmyke. Det er ikke søpler på gatene i Lasha, fordi folk beholder miljøet rent for å vise respekter til sine Guder. Jeg håper at de fine tingene i tibetanske kulturen blir bevart uansett hvor mye regionen er globalisert.
Kultur blanding
I dag er Yak-hotpot popular i Lasha. Maten er lagt som vanlig hot-pot, men Yak er spesilitet av Tibet. Jeg spiste ikke Yak-hotpot, fordi jeg ikke liker yakkjøtt. Men det er noen hot-pot av minoritet jeg liker veldig godt. Eksemplevis som fisk-hot-pot med sursuppe av Miao minoritet. Miao folk er svært flink til å lage sur sause. Fish-hotpot med sursuppe er en kombinasjon av essenene av Han-matkultur og Miao-matkultur. Guoqiao risnudler er en annen eksemple. Den er ikke kokt i pot, men i skår. Man får en skår med kokevarm saus dekket med en tjukk lag olje. Oljelaget beholder varmen til sausen. Grønnsaker og kjøtt er lagt i skålet når de var rå. De blir koket opp når sausen er fylt i skålet. Det er livsfarlig å drikke sausen. Man får beskjeld om det fra kassen når man kjøper maten. Heldigvis er alle kassere pålitelige mennesker, så langt har det aldri skjedd dødsulykke forårsaket av magebrenning. Denne spennende kokemåten har derimot blitt en uforglemmelig minne for alle som har spist maten.
Kinesisk mat er god akkurat fordi den er mangfoldig. Mangfoldig ingredienter, mangfoldig kokemåter og mangfoldig komibnasjoner skaper mange spennende smaker. Kinesisk matkultur fortsatt utvikle seg, fordi kinesere fortsatt tar inn nye elementer til matlaging. Kinesere vil gjerne lære tinger fra andre matkulturer. De som liker å se seg som lærere og skryter overlegent når andre har lært litt fra dem klarer nok ikke å lære mye nytt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar