Sesong og kinesisk mat

Tradisjonelt spiste kinesere mattypene som tilpasset sesonger. Det var visse regler om hva man burde spise i forholdet til forskjellige tidsrom. For eksempel, man bør spise brassica chinensis etter først frost, fordi da er brassica chinensis smakes søtt. Zizania må spises mellom Duawu og Chongyang. Rundt Xiaoshu (lett het) bør man spise kylling-barn, fordi kroppene våre nå trenger å innta næringer i kylling-barn. Krabb må spises på høst, ellers er krabkjøtt for tyn og smakes for svakt. Disse regler er laget basert på erfaringer akkumulert av folket generasjon etter generasjon. Kinesere nyte sesongens beste mat og forventer på mat til neste sesong, slikt sesong etter sesong og år etter år. Mye livsglede er skapet i disse kontinuerlige forventinger og tilfredstillelser.

Men i dag velger man ikke lengre mattyper etter sesonger, fordi mange typer av mat er ikke lengre produsert etter naturlige vekstsykluser, og mange typer av mat er tilgjengelige hele tida. Det ser ut som florets-matkilder har hevet vår livsstandard, men alle fleste av mat produsert med å nyte høye teknikker smakes ikke like gode som originale. I dag produserer mennesker mye mer mat enn mennesker egentlig trenger, og mye mat er bortkastet. Er det egentlig klok å produsere mat mot de naturlige vekstsesongene av mat?